Julekortet

Vi har jo fordoblet malamutbeholdningen i heimen i høst. Derfor fant Madammen og jeg det betimelig å stå fram offentlig som de gærne hundefolkene vi jo er. Hvordan? Med et julekort, selvfølgelig! Det skulle vise seg å være enklere sagt enn gjort:

I ettertid ser jeg at vi la lista lovlig
høyt allerede da de sentrale aktørene
ble utpekt: en malamut som kun
danser etter sin høyst personlige
pipe, og en tre måneder gammel
valp med impulskontrollproblemer.

Enhver fotograf som er verdt å låne øre til, vil bekrefte at det desidert vanskeligste innen faget, er å ta bilder av dyr og barn. I ettertid ser jeg at vi la lista lovlig høyt allerede da de sentrale aktørene ble utpekt: en malamut som kun danser etter sin høyst personlige pipe, og en tre måneder gammel valp med impulskontrollproblemer. Hadde du spurt meg i dag, ville jeg prompte skutt ned ideen om at begge to skulle være iført julerelaterte accessoirer.

Til mitt forsvar skal det sies at jeg på forhånd skjønte at å bekle Lærlingen med julenisseskjegg var en oppgave som ville få det å tømme Mjøsa med tesil til å blekne. Også forslaget om å klemme ham inn i en firbeint alvedrakt ble enstemmig nedstemt. Etter litt betenkningstid, ble et (og her hvisker jeg, så han ikke hører meg) nisseskjerf og –lue for katter anskaffet.

En solrik og iskald lørdag før jul lette vi opp en ubelortet flekk i hagen, og rigget opp et primitivt utendørs fotostudio. Lærlingen aksepterte etter noen desperate krumspring nisselua på hodet, men spiste deretter den ene dusken på nisseskjerfet. Madammen fikk heldigvis foretatt en hittil ukjent variant av heimlichmanøveren og berget polyesterbiten før den forsvant ned i gapet og gjorde oss en malamut fattigere.

Hadde vi hatt en dyretolk til stede,
setter jeg en femmer på at budskapet
ville vært: «Bare vent, jeg skal spise
ansiktene deres mens dere sover».

Som et lite adventsmirakel beholdt lærlingen kattekostymet intakt under resten av fotoseansen.  Selv om han gjorde sitt beste for å makulere nisseskjerfet før, under og etter de etter hvert mange bildeseriene. Malamuten tok det hele med fatning, selv da jeg monterte en nisselue med tilhørende skjegg på hodet hans. En eller annen gang etter bilde 50 resignerte han riktignok, og inntok posituren «I hate my life» for resten av seansen. Hadde vi hatt en dyretolk til stede, setter jeg en femmer på at budskapet ville vært: «Bare vent, jeg skal spise ansiktene deres mens dere sover».

Madammen hadde fornuftig nok kledt seg med flere lag ull, og tålte den etter hvert bitende kulda godt. Verre var det med meg, som stort sett arbeidet uten votter både foran og bak kamera. Bikkjene ble stadig mer utålmodige, spesielt da vi nærmet oss økt fjorten. Etter tre kvarter i snøen og gjentatte brudd på arbeidsmiljøloven, følte jeg meg mer som Jan Baalsrud enn meg selv. Jeg proklamerte at neste stopp var menneskerettighetsdomstolen, og called it a wrap.

Resultatet ble til å leve med, selv om det ser ut som om Madammen er i ferd med å kaldkvæle Lærlingen, og Malamuten ser litt utstoppet ut.

Neste julekortbilde blir enten laget med bikkjene tungt medisinert på lykkepille, eller kreeres i sin helhet i photoshop.

God jul!