De observante i vennekretsen har fått med seg at vi ikke gjentok julekort-suksessen fra året før denne jula. For dem som lurte: Det sto ikke på viljen, men omstendigheter utenfor vår kontroll (les: hovedsakelig to malamuter) gjorde seansen til en fiasko av bibelske proporsjoner. Jeg skal være den første til å ta selvkritikk – planleggingen var muligens en smule mangelfull. Den besto av særdeles passiv prokrastinering første halvdel av advent, etterfulgt av fem minutters panikkhandling av julete accessoirer på salg nest siste lørdag før jul.
Det snødde lett, og det var
blåswixføre – en perfekt
vinterdag. Derfra gikk det
ettertrykkelig til helvete.
Søndag pakket vi den ene sekken full av ved, og den andre med kamerautstyr. I tillegg bar vi hver vår plastikkpose inneholdende vårt rikholdige utvalg av heslige julegensere, reinsdyrhorn og desslike – det så ut som om vi hadde plyndret en romleir. Det snødde lett, og det var blåswixføre – en perfekt vinterdag. Derfra gikk det ettertrykkelig til helvete.
Med fjorårets fotoseanse friskt i minne var jeg spent på hvor lenge lillebøll ville beholde kostymet på. Det viste seg at toleransen for å få satt ting på hodet var doblet på ett år (fra ett til to sekunder) før han med liv og lyst flekket av seg sukkertøyhornene sine og forsøkte å demontere dem. Jeg lokket og ba, distraherte og truet. Til ingen nytte. Etter en halvtimes tid aksepterte han tilsynelatende hodepryden, men la seg i stedet padde flat og boret nesen ned i snøen.
Etter hvert ble det et kappløp
mellom oss, der jeg febrilsk
bladde gjennom de nye bildene
for å rekke tilbake til skinnfellen
med bikkjene før de slo seg vrange.
Storebøll tok det hele tilsynelatende med fatning – han har lang erfaring i å bli uthengt på sosiale medier i nedverdigende situasjoner av madammen. Men akkurat da vi begynte å få noenlunde kontroll på lillebøll, var det slutt på samarbeidsviljen. Han snudde rompa til kameraet og stirret demonstrativt inn i skogen bak oss. Jeg skjønner ikke helt hvordan de klarte å synkronisere det, men hver gang madammen fikk snudd storebøll, flekket lillebøll av seg hodepynten. Og omvendt.
Som for å føye spott til skade, satte begge bikkjene seg opp som tente lys hver gang jeg reiste meg og gikk bort til kameraet for å sjekke hvordan bildene ble. Etter hvert ble det et kappløp mellom oss, der jeg febrilsk bladde gjennom de nye bildene for å rekke tilbake til skinnfellen med bikkjene før de slo seg vrange igjen. Jeg sluttet etter hvert å telle, men anslår at etter en time var stillingen malamutene 17 – fotografen 0.
Jeg vet ikke om dere mannfolk
som leser dette er klar over det,
men kvinner blir ikke mindre
opptatt av hvordan de tar seg
ut på bilder av å være gravid
i sjette måned.
Mitt neste skjær i snøen var Madammen. I et anfall av kunstnerisk overmot hadde jeg satt opp en ekstern blitz i snøen. Jeg vet ikke om dere mannfolk som leser dette er klar over det, men kvinner blir ikke mindre opptatt av hvordan de tar seg ut på bilder av å være gravide i sjette måned. Etter et tresifret antall bilder trodde jeg at blinkskuddet var i boks. Det var det ikke. Madammen la ned veto fordi blitzen ga henne dobbelthake.
På dette tidspunktet måtte jeg kjempe mot trangen til å pælme kamerastativet og hele stasen på bålet. Jeg prioriterte å beholde husfreden, og omorganiserte i stedet fotosettet til en mer flatterende belysning. Så begynte det å snø trollkjerringer, med det resultat at hvert eneste bilde så ut som det var tatt i snøstorm, hvilket ikke var langt fra sannheten. Vi pakket sammen og dro hjem mens vi fortsatt var på talefot.
Det jeg lærte av dette julemarerittet er at det tar drøye to timer å fyre opp 40 liter med ved, og at i en ligning der X er antall hunder som gjør som de blir bedt om samtidig, Y er sannsynligheten for å se naturlig og uanstrengt ut mens man ser i kamera, holder fast en gjenstridig malamut og trykker på fjernutløseren, og Z er gjenværende humør delt på brukt tid, er svaret alltid 0 brukbare bilder.
Hvis det noen gang blir gjort et nytt forsøk på å lage julekort med bikkjene, skal vi 1) ha en egen fotograf, 2) arrangere hele seansen innendørs, og ikke minst, 3) stoppe ut malamutene først.
