Vi har jo fordoblet malamutbeholdningen i heimen i høst. Derfor fant Madammen og jeg det betimelig å stå fram offentlig som de gærne hundefolkene vi jo er. Hvordan? Med et julekort, selvfølgelig! Det skulle vise seg å være enklere sagt enn gjort: I ettertid ser jeg at vi la lista lovlig høyt allerede da de sentrale aktørene ble utpekt: en malamut som kun danser etter sin høyst personlige pipe, og en tre måneder gammel valp med impulskontrollproblemer. En sårt tiltrengt pause for fotograf og malamut. (Foto: Lene Kristin Løkken) Enhver fotograf som er verdt å låne øre til, vil bekrefte

Malamuten har fått seg lærling. Det var egentlig et uhell, men man må stå for sine feil. Madammen har i et par år bedrevet intensiv lobbyvirksomhet for å fordoble malamutbeholdningen i husstanden. Jeg har holdt meg hard like lenge. Så, under ferien i sommer, glapp det ut av meg: «Ja, kanskje vi skulle fått oss en hund til?». Jeg husker ikke akkurat når og i hvilken sammenheng det ble sagt. Muligens var det et par pils og en skvett akevitt inne i bildet. Madammen har vist seg å ha fotografisk hukommelse når det gjelder akkurat dette. Jeg venter i spenning

I helga måtte Malamuten tvangsdusjes. Det må han for så vidt hver gang, men det spesielle denne gangen, var at for første gang i historien var det ikke hans feil at han stinket. Onde tunger vil sannsynligvis ha det til at det var min feil. Jeg på min side tviholder på at det i det minste er skylddeling mellom Elixia treningssenter, sprøtt gods i hjulboltene til Toyota og Madammens manglende evne til å forutsi vindretningen – og kanskje bitte litte granne meg. For å starte med begynnelsen; Madammen skulle på malamutsamling i Rondane i helga, og måtte derfor få lagt

Her om dagen beviste Malamuten ettertrykkelig at ørene hans bare er til pynt. Og at jeg i visse sammenhenger er ganske lettskremt. Heretter skal jeg ikke åpne trekken i ovnen engang uten å forsikre meg om at den utkrøpne lurvepelsen er forsvarlig tjoret fast! Det var en litt hektisk tirsdag etter jobb, og både jeg og Madammen gjorde oss klare for å dra på trening. Hun først, og jeg to minutter etter. Nå har det seg slik at Malamuten ikke alltid aksepterer å bli forlatt hjemme, og nettopp denne dagen valgte han å ha spesielt sterk separasjonsangst. Det oppdaget jeg litt for seint, og akkurat

Forrige helg lærte jeg to ting: Malamuten har bare sånn passe med konkurranseinstinkt, mens Madammen har så det rekker for hele husholdningen. Søndag pakket vi bilen og dro til Gåsbu hundekjørerarena utenfor Hamar for å ta Malamutetest 1 – ti kilometer på fem kvarter med lastet pulk. God trening for Malamuten, og en trivelig skitur for oss. På papiret. «Vi tar det som en tur», sa jeg. Madammen var enig. Herfra skulle det bare gå nedover. Humøret, altså. Ikke terrenget. Jeg burde ant ugler i mosen da jeg fikk streng beskjed fra Madammen om at jeg under ingen omstendighet måtte

Jeg har funnet ut at Malamuten liker øl. Ikke menneske-øl, man er da en ansvarlig hundeeier! Foreløpig... En av Madammens venninner ga ham nemlig et par flasker hundeøl til jul, og det ser ut til å ha vært innertier. Faktisk satte han så stor pris på det, at han blitt ørlittegranne internasjonal kjendis: Se helt nederst på denne nettsiden. Det er typisk malamut-atferd å utnytte situasjonen, så jeg venter i spenning på at han skal anskaffe seg en agent og inngå reklamekontrakt. Det hadde i og for seg vært kjærkomment, for brunost- og leverposteikostnadene i heimen har nådd nye høyder.

Malamuten smisker sjelden. Han påkaller oppmerksomhet som den naturligste ting i verden både når det gjelder mat og kos. Da setter han seg ned foran meg og KREVER. I det siste har han lagt seg til rutinen å velte seg over på rygg når jeg passerer, slik at jeg ikke kaster bort dyrebare sekunder NÅR, ikke HVIS jeg skulle finne på å klø ham litt på bukskinnet. Det er det samme med mat. Han plasserer seg strategisk i umiddelbar nærhet av både meg og maten, og venter. Tålmodig som en sfinks. Malamuter bjeffer ikke, de snakker. Eller rauter som en

Jeg er fullstendig overbevist om at Malamuten har lært seg å telle. Fra posten sin, enten det er under kjøkkenbordet, på stua eller i gangen, reiser han seg og iler til bordet når han hører det siste bestikket treffe tallerkenen – enten vi er én, to, tre eller fire til bords. Ikke før, og ikke etter. Hvordan han får det til, er meg et mysterium. Hadde ikke han hatt visse andre utfordringer når det gjelder bordetikette, ville han vært en selvskreven hovmester på en hvilken som helst Michelin-restaurant. Forskjellen er nemlig at mens den tobeinte hovmesteren høflig forhører seg: ”Hvordan

Nyttårsaften er en dårlig uke for Malamuten. Han er bare sånn passe begeistret for hyl og smell i all verdens farger – og ikke minst, til alle døgnets tider. Derfor brukte Madammen og jeg det som et velkomment påskudd til å stikke til fjells med bikkja. Siden kjæresten til Malamuten også blir litt frynsete i nervene av fyrverkeri, ble hun og matmor også invitert med. Overfor bikkjene solgte vi så klart inn langhelga som «kjærlighetsferie», men det virkelige grunnen var så klart at vi trengte noen til å dra pulkene innover. Med «vi» mener jeg selvsagt «meg». Madammen drar ikke