Det verste du kan gjøre mot en malamut

Malamuten smisker sjelden. Han påkaller oppmerksomhet som den naturligste ting i verden både når det gjelder mat og kos. Da setter han seg ned foran meg og KREVER. I det siste har han lagt seg til rutinen å velte seg over på rygg når jeg passerer, slik at jeg ikke kaster bort dyrebare sekunder NÅR, ikke HVIS jeg skulle finne på å klø ham litt på bukskinnet. Det er det samme med mat. Han plasserer seg strategisk i umiddelbar nærhet av både meg og maten, og venter. Tålmodig som en sfinks.

Malamuter bjeffer ikke, de snakker.
Eller rauter som en overkjørt kalv.
Du skjønner hva jeg mener.

Unntaket er turer. Det finnes absolutt ingen grenser for hvor lekker Malamuten kan gjøre seg når han mistenker at vi planlegger å dra på tur. Han gnir seg opp mot deg som ei katte, og løfter kokett på den ene labben omtrent som kyssende kvinnfolk i romantiske komedier. Og ikke minst, så prater han. Malamuter bjeffer ikke, de snakker. Eller rauter som en overkjørt kalv. Du skjønner hva jeg mener. Det er i hvert fall ikke vanskelig å skjønne hva Malamuten mener når han står der og forsøker å blokkere døra: Han skal også være med!

Etter lang tids forskning på området kan jeg konkludere med at det finnes ingen verre skjebne for en malamut en å bli dumpet hjemme når resten av husholdningen skal på tur. Bortsett fra å donere matskåla hans til nabokatta, da. Men vi har blitt enige å aldri snakke om ”hendelsen” noen sinne igjen.

Enten må vi begynne å gå på tur alene
i pentøy, eller så må vi skifte ute på
gårdsplassen, til naboenes store forlystelse.

Han har utviklet en sjette sans for antrekk – tar vi på ullklær, går han over i operativ modus. Faktisk har motesansen hans blitt så avansert at han gikk helt bananas i forrige uke, da Madammen prøvde på en ny turbukse hun hadde kjøpt. Hun lurte på om buksa passet, og han lurte på hvor turen gikk. Seansen endte i stor skuffelse sett med hundeøyne. Jeg ser bare én løsning på problemet: enten må vi begynne å gå på tur alene i pentøy, eller så må vi skifte ute på gårdsplassen, til naboenes store forlystelse.

Enkelte ganger når han kjeder seg ekstra mye, bryr han seg ikke døyten om hva jeg skal – han krever en plass i bilen uansett. Og jeg kapitulerer, selv om jeg bare skal bortom jobben i ti minutter og hente noe. Vel hjemme igjen hopper han glad og fornøyd ut av bilen igjen, selv om han har et litt rart uttrykk i ansiktet. Det er som om han sier ”Jeg vet at du tok meg med bare for å slippe maset mitt, men jeg bryr meg ikke, for jeg fikk viljen min!”

Jeg tviler på at selv den mest utkrøpne
sosiopat klarer å holde seg hard
overfor Malamutens ”lei seg”-look.

Det ultimate våpenet hans er likevel skyldfølelse. Jeg tviler på at selv den mest utkrøpne sosiopat klarer å holde seg hard overfor Malamutens ”lei seg”-look. Når han betuttet lusker inn på gjesterommet og dumper ned på gulvteppet i halvmørket, med bare den våte snuten og verdens største og blankeste øyne synlig i lyset fra døråpningen, vet han at han har kjøpt seg en gratisbillett til neste gang jeg skal ut døra, uansett ærend.