The apprentice

Malamuten har fått seg lærling. Det var egentlig et uhell, men man må stå for sine feil. Madammen har i et par år bedrevet intensiv lobbyvirksomhet for å fordoble malamutbeholdningen i husstanden. Jeg har holdt meg hard like lenge. Så, under ferien i sommer, glapp det ut av meg: «Ja, kanskje vi skulle fått oss en hund til?». Jeg husker ikke akkurat når og i hvilken sammenheng det ble sagt. Muligens var det et par pils og en skvett akevitt inne i bildet. Madammen har vist seg å ha fotografisk hukommelse når det gjelder akkurat dette. Jeg venter i spenning på at nevnte hukommelse skal tre i kraft når det gjelder hvor hun legger nøkkelknippe og mobiltelefon …

I samme øyeblikk som vi så den
stuttjukke pelsdotten vralte
ut av buret sitt, var vi solgt.

Uansett, jeg ser ingen grunn til å tvile på henne, siden hun er et av få mennesker på denne kloden med dårligere pokerfjes enn meg. Det tok antakelig Madammen kun minutter å finne ut at det var parring på gang hos Trap Line, kennelen som Malamuten kommer fra. Derfra var veien kort til en bindende avtale – selv om jeg hadde hyppige anfall av bondeanger utover høsten. Heldigvis for alle involverte er jeg vrang, og ekstremt dårlig til å ombestemme meg.

Den første uka i oktober var vi hos oppdretterne, Torhild og Petter, for å besiktige valpene. I samme øyeblikk som vi så den stuttjukke pelsdotten vralte ut av buret sitt, var vi solgt. Omtrent fra første stund hadde Torhild tenkt at den kulerunde røveren ville passe for oss, siden «han passer kanskje ikke så godt for en førstegangseier». Dette kan jo tolkes på flere måter. Vi valgte å tro at det betydde at han hadde personlighet – hvilket jeg nå kan bekrefte. I rikt monn. Heldigvis slapp vi å velge hvilken valp vi skulle ha, for det gjorde den lille rabagasten for oss: Han la seg til å sove ved beina mine med en gang, og var den av valpene som var absolutt mest interessert i oss.

De neste ukene gikk med til å gruglede seg, og diskutere navn. Vi ble enige om Storm, noe som viste seg å være profetisk, for han er litt av et uvær. Den siste helga i oktober hentet vi knøttet, og både hjemturen og de første dagene gikk over all forventning. Malamuten var innledningsvis litt skeptisk, og sendte oss megetsigende blikk: «Når kommer det noen og henter ham?» og «Skal han være her ALLTID?»

Den første måneden var vesletassen
høyt og lavt med sine sylskarpe
valpetenner, og respekterte verken
vår smerteterskel eller Malamutens
intimsone og matskål.

Det å få en lærling har vært et aldri så lite kultursjokk for Malamuten. Nå er han ikke lenger den søteste i husholdet. Ikke får han et øyeblikks fred heller. Han har imidlertid vist seg som en særdeles nyttig storebror, og bedrevet hundeoppdragelse på et nivå som vi bare kunne drømme om. Den første måneden var vesletassen høyt og lavt med sine sylskarpe valpetenner, og respekterte verken vår smerteterskel eller Malamutens intimsone og matskål. Etter et hundretalls nær døden-opplevelser med Malamuten, har imidlertid Lærlingen korrigert oppførselen sin betraktelig. Han er derfor akseptert som lærling og fullverdig medlem av familien.

Vår største bekymring nå er at han vokser som ugress – over en kilo i uka – og ser ut til å bli en riktig tett plugg. Det er mulig Malamuten også har skjønt at all tyn han gir Lærlingen kan komme til å bli tilbakebetalt med renter om noen år. Han har nemlig blitt skikkelig kompis, og leker med ham så busta (og innimellom Lærlingen) fyker ute i hagen.

De eneste gangene jeg har angret på at vi anskaffet Lærlingen, er når han vekker oss klokka halv fem om natta. Da grynter Madammen «Kjære, det er din tur til å ta ham med ut for å tisse». I så måte fungerer han foreløpig mer som prevensjon enn inspirasjon til tobeint familieforøkelse…