I helga måtte Malamuten tvangsdusjes. Det må han for så vidt hver gang, men det spesielle denne gangen, var at for første gang i historien var det ikke hans feil at han stinket. Onde tunger vil sannsynligvis ha det til at det var min feil. Jeg på min side tviholder på at det i det minste er skylddeling mellom Elixia treningssenter, sprøtt gods i hjulboltene til Toyota og Madammens manglende evne til å forutsi vindretningen – og kanskje bitte litte granne meg.
For å starte med begynnelsen; Madammen skulle på malamutsamling i Rondane i helga, og måtte derfor få lagt om til vinterdekk på bilen sin. Siden likestillingen ikke har kommet lenger her i heimen, falt denne oppgaven på meg. Jeg skred forsiktig til verket, med tanke på at jeg dro av et par hjulbolter forrige gang jeg la om dekk. Malamuten, som enten led ekstra tungt av separasjonsangst denne dagen, eller bare ante muligheten for stor underholdning, hadde tatt plass ved bagasjeromsluka på bilen. Jeg valgte minste motstands vei, og lot ham derfor sitte på de sju meterne inn i garasjen før jeg slapp ham ut igjen.
Det viste seg at det eneste tidspunktet
det er vanskeligere å få øyeblikkelig
mekanikerhjelp enn klokka 13 på
fredager, er klokka 14 på fredager.
Operasjon vinterdekk kjørte umiddelbart i grøfta, da jeg øyeblikkelig dro av to nye hjulbolter på venstre hjul foran. Jeg skjønte at å sende Madammen og Malamuten på en 300 kilometers rundtur med et forhjul som – foreløpig – var bare 40 prosent forankret til resten av bilen, var uaktuelt. Noen kreative gloser senere, ringte jeg Madammen for å tilstå min brøde (og skylde på Elixia for at de har gjort meg uforsvarlig sterk), før jeg kastet meg på telefonen til verkstedene i nærområdet.
Det viste seg at det eneste tidspunktet det er vanskeligere å få øyeblikkelig mekanikerhjelp enn klokka 13 på fredager, er klokka 14 på fredager. Rå latter er på langt nær et dekkende uttrykk for reaksjonene jeg fikk da jeg spurte pent om det gikk an å klemme inn en liten hastejobb før de tok helg.
Heldigvis betyr diplomer på veggen
mer for de tobeinte enn de firbeinte
i husholdet, så Malamuten tok
situasjonen med fatning
Det skal Madammen ha, hun er tilpasningsdyktig. Etter at jeg hadde overlevert det ikke-fullt-så-glade budskap, tok hun én telefon til den andre halvdelen av Eventyrjentene.no, og fem minutter senere hadde hun avtalt telttur litt nærmere heimen i stedet. Jeg hadde forventet litt mer tenners gnissel, siden dette var det tredje forsøket hennes på å få tatt kløvmerket i sølv med Malamuten. Første forsøk ble avlyst på grunn av for dårlig vær, andre forsøk på grunn av for pent vær (malamuter har en foretrukken arbeidstemperatur på under -20 ˚C), og tredje forsøk på grunn av meg. Heldigvis betyr diplomer på veggen mer for de tobeinte enn de firbeinte i husholdet, så Malamuten tok situasjonen med fatning – kløv fikk han jo bære uansett.
Ved lunsjtider søndag vaklet både Madammen og Malamuten inn over dørstokken temmelig kvalme. Malamuten fordi han hadde spist et lemen, og Madammen fordi de hadde slått opp teltet i det som senere viste seg å være trekken fra bålet. Malamuten tilbrakte store deler av formiddagen med å kaste opp lemenrester i hagen, mens Madammen spaserte rett i dusjen, og etter å ha brukt en hel varmtvannstank og en halv shampooflaske, stinket hun ikke lenger våt branntomt.
Jeg fikk aller nådigst sitte på enden
og klø Malamuten på magen resten
av kvelden. Etter å ha blitt oppgradert
fra «våt» til «fuktig»gikk han og la
seg – på min side av senga.
Det gjorde derimot Malamuten, som så klart også hadde ligget i teltet sammen med matmor. Jeg hadde ingen illusjoner om annet enn at lurvepelsen kom til å ta med seg bållukta opp i senga til kvelden, så min siste formaning før jeg reiste på jobb var: «Skrubb den bikkja!»
Da jeg kom hjem om kvelden, hadde min del av sofaen blitt ominnredet til hundetørkeri. Jeg fikk aller nådigst sitte på enden og klø Malamuten på magen resten av kvelden. Etter å ha biltt oppgradert fra «våt» til «fuktig» gikk han og la seg – på min side av senga. «En passende straff for at jeg fratok ham en tur på malamutetreff», regner jeg med at han tenkte før han sovnet.
P.S. Det er tross alt grenser for hvor grundig det er mulig å dusje en hund uten fare for personskade, så dersom noen mot formodning skulle være i markedet for litt kaldrøkt malamut, så har vi fortsatt 40 kilo prima vare med en eim av skogbrann liggende og slenge et sted i huset.
