«Prison Break» done doggy style
Her om dagen beviste Malamuten ettertrykkelig at ørene hans bare er til pynt. Og at jeg i visse sammenhenger er ganske lettskremt. Heretter skal jeg ikke åpne trekken i ovnen engang uten å forsikre meg om at den utkrøpne lurvepelsen er forsvarlig tjoret fast!
Det var en litt hektisk tirsdag etter jobb, og både jeg og Madammen gjorde oss klare for å dra på trening. Hun først, og jeg to minutter etter. Nå har det seg slik at Malamuten ikke alltid aksepterer å bli forlatt hjemme, og nettopp denne dagen valgte han å ha spesielt sterk separasjonsangst. Det oppdaget jeg litt for seint, og akkurat samtidig som han demonstrerte for meg at han tilhører undergruppen spisshunder. For den som måtte være interessert, karakteriseres disse hundene blant annet av en forholdsvis bred skalle og et smalt snuteparti, som gir et kileformet hode. Helt perfekt til å åpne en døråpning med, spesielt når det bak snuten i ytterdøra står ytterlige 39,8 kilo malamut og presser på.
Nå har det seg slik at Malamuten ikke
alltid aksepterer å bli forlatt hjemme,
og nettopp denne dagen valgte han
å ha spesielt sterk separasjonsangst.
Av hensynet til den bortskjemtes snyteskaft turte jeg ikke å tvinge døra igjen, og dermed smatt han forbi meg og ut på gårdsplassen. Han tok oppstilling foran bakluka på bilen min, og jeg tok det dermed for gitt at jeg hadde kontroll på Malamuten. Det var helt til en alternativ plan dukket opp i den brede skallen hans.
Rømlingen satte kursen mot plenflekken ved garasjen, og jeg ante fortsatt fred og ingen fare. For hele tomta er inngjerdet, ikke sant? Malamutens plutselig manglende tilstedeværelse gjorde det åpenbart for meg at nettinggjerdet til den råtistokken av en nabo rustet bort for flere år siden. Det som holder Malamuten på plass, og nabokatta i live, er ei stor snøfonn på vinteren, og et ugjennomtrengelig kratt på sommeren. Jeg har nå lært at i et vindu på et par uker i april/mai har hr. Houdini-på-fire-bein en rømningsvei fra gårdsplassen.
Siden jeg heldigvis er en tålmodig
og behersk … Vent litt,
Madammen holder på å
omkomme i en latterkule her.
La det være klart: Man trenger ikke å være på fotballtrening for å få innbytterpuls! Hjertet mitt foretok en akselerasjon fra 80 til 160 som ingen sportsbil ville gjort etter, selv i fritt fall. Jeg ropte og lokket, men ingen malamut var å se. Heldigvis er naboene i andre etasje ivrige langrennsløpere, og slike karer trenger mye mat. Gjerne kjøtt. Dette medfører at de har en grillsesong som strekker seg fra tidlig april til sein november, og fra utkikken i høyden fikk jeg høre at Malamutens personlige lille ”Prison Break” hadde ført ham i retning gangbrua over hovedveien. Jeg beinet etter, mens jeg forsøkte å holde stemmen så stødig og forlokkende som overhodet mulig. Takket være sekunderingen fra Team Skinstad innhentet jeg banditten raskt, og siden jeg heldigvis er en tålmodig og behersk … Vent litt, Madammen holder på å omkomme i en latterkule her.
Vi prøver igjen: Til tross for at jeg ikke har for vane å opptre verken tålmodig eller behersket, klarte jeg å lokke til meg desertøren, og fikk loset ham inn grinda bak i hagen med bare et minimum av trusler og utskjelling, alt framført i mitt mest sjarmerende toneleie.
Nå har jeg ilagt Malamuten lukket
soning med skjerpede sikkerhetstiltak,
og Madammen har gitt meg en
reprimande for uforstand i tjenesten.
Nå har jeg ilagt Malamuten lukket soning med skjerpede sikkerhetstiltak, og Madammen har gitt meg en reprimande for uforstand i tjenesten. Vi er begge på prøvetid. Jeg tror han skjønner at jeg er langsint på ham, for etter middag den kvelden ga jeg ham bare ett stykke andebryst, og han fikk bare slikke den ene tallerkenen.
