Ølhund
Jeg har funnet ut at Malamuten liker øl. Ikke menneske-øl, man er da en ansvarlig hundeeier! Foreløpig… En av Madammens venninner ga ham nemlig et par flasker hundeøl til jul, og det ser ut til å ha vært innertier. Faktisk satte han så stor pris på det, at han blitt ørlittegranne internasjonal kjendis: Se helt nederst på denne nettsiden.
Det er typisk malamut-atferd å utnytte situasjonen, så jeg venter i spenning på at han skal anskaffe seg en agent og inngå reklamekontrakt. Det hadde i og for seg vært kjærkomment, for brunost- og leverposteikostnadene i heimen har nådd nye høyder. Det er ingen underdrivelse at han har lagt seg til en ekstravagant livsstil, så det er bare rett og rimelig at han bidrar litt til husholdningsbudsjettet.
jeg har sett ham flense innpå
både bæsj og sjøldaue smågnagere
som om det var russisk kaviar
på en seng av økologiske trøfler.
Jeg ble ikke så rent lite overrasket over at Malamuten likte hundeølet. Jeg skal vokte meg vel for å kalle ham kresen, siden jeg har sett ham flense innpå både bæsj og sjøldaue smågnagere som om det var russisk kaviar på en seng av økologiske trøfler. En mer korrekt beskrivelse er kanskje kravstor. Ved den minste utsikt til oppgradering av menyen, innleder han en kombinert sultestreik og store-våte-øyne-kampanje, hvorpå det en-hunds demonstrasjonstoget marsjerer bort til kjøkkenbenken/kjøleskapet/boden, avhengig av hvor han mistenker at godsakene befinner seg.
Ved den minste utsikt til
oppgradering av menyen, innleder
han en kombinert sultestreik
og store-våte-øyne-kampanje.
Det at bikkja nå har fått smaken på øl, bekymrer meg derfor en smule. Min forkjærlighet til – og Madammens likegyldighet overfor – mørkt øl og brunt brennevin har fram til nå vært en litt frustrerende velsignelse, for å si det sånn. På den ene siden er det helt OK å få ha godsakene for seg selv, på den andre er det koselig å dele en flaske eller to sammen foran ildstedet på kvelden. Siden Madammen blir døsig av en halv boks med sin foretrukne pæresider, og Malamuten blir fullstendig utslått av peisvarmen, blir jeg derfor sittende og drikke alene i god tid før det egentlig er leggetid.
Skulle Malamuten derfor legge to og to sammen, og skjønne at vi drikker beslektede brygg, er jeg redd han skal begynne å tigge slanter av meg på kvelden. Min manglende motstandskraft mot malamut-sjarm tatt i betraktning, så kan det bli en berusende affære for bikkja. Og føre til et hundehold som ikke akkurat setter meg på julekort-lista til Dyrebeskyttelsen.
Plasserer seg hårfint under
ballerinapiss (Budweiser) når
det gjelder samlet ølopplevelse.
Nysgjerrigheten fikk meg derfor til å spare en skvett av ølet til Malamuten, og prøvesmake på det i smug mens han lesket seg med en halvpint av «Snuffles». Smakspanelets notater er som følger: «Svakt velduftende med et hint av vørterøl, men nedblandet til homeopatiske mengder, både når det gjelder fylde, smak og styrke. Plasserer seg hårfint under ballerinapiss (Budweiser) når det gjelder samlet ølopplevelse.»
Jeg satte meg tilbake i sofaen med mitt bokkøl i trygg forvissning om å få ha det for meg selv. Inntil videre. Malamutens smaksløker er uransakelige.
