Med malamutkjæreste på hyttetur

Nyttårsaften er en dårlig uke for Malamuten. Han er bare sånn passe begeistret for hyl og smell i all verdens farger – og ikke minst, til alle døgnets tider. Derfor brukte Madammen og jeg det som et velkomment påskudd til å stikke til fjells med bikkja. Siden kjæresten til Malamuten også blir litt frynsete i nervene av fyrverkeri, ble hun og matmor også invitert med.

Overfor bikkjene solgte vi så klart inn langhelga som «kjærlighetsferie», men det virkelige grunnen var så klart at vi trengte noen til å dra pulkene innover. Med «vi» mener jeg selvsagt «meg». Madammen drar ikke pulk. Hun påberoper seg å være mer av et luksusdyr, ikke et pakkesel. Når jeg spør hvordan hun ser på meg, later hun som om hun ikke forstår spørsmålet.

Siden det var ei mil inn til hytta, var vi en smule spent på føret. Malamuten er sterk som en bjønn, men siden han – i likhet med Madammen – er et luksusdyr, trenger han av og til litt motivasjon for å dra pulken, spesielt når det er trått. De første gangene han fikk prøve seg foran pulken, sto han der bare som et naut og klynket når vi skulle starte. Enten giddet han ikke å prøve engang, eller så trodde han faktisk at vi hadde tjoret ham fast og tenkt å forlate ham.

Derfor var det en smule usikkerhet knyttet til om trekkdyret vårt hadde litt vondt i viljen sin ved avmarsj. Frykten viste seg å være ubegrunnet. Både han og kjæresten trakk pulk som noen helter! Malamuter er jo avlet for å bære tungt og trekke langt, og ved nærmere ettertanke gikk det jo bra hele fjorårssesongen. På den siste pulkturen på pill råtten maisnø ble han fritatt for tjeneste på grunn av at han gikk gjennom snøen, men selv da drev han og blandet seg inn og forsøkte å stikke hodet inn i draget mitt for å hjelpe.

Etter to timer og tre kvarter i sugende påskeføre med innlagt duskregn kom vi fra til Paulsrudsetra i Gausdal Vestfjell. Etter å ha herjet tulling utenfor hytta sovnet hundene som lys da vi fikk dem inn i stua, og vi fikk kokkelere medbrakt herremåltid nummer én for helga i fred og ro. Heldigvis hadde vertsskapet vært ekstremt serviceinnstilt, og sendt kårkaillen innover dagen før for å fyre i hytta!

Nyttårsaften ble det en fire timers skitur for å skjerpe appetitten før medbrakt herremåltid nummer to ble forberedt og fortært. Siden det hadde blitt minusgrader i løpet av natta, var det flotte forhold for bikkjene, men litt verre for oss som hadde felleski på beina, da det var knallhardt og isete der det var oppgåtte skispor, og vi tråkket gjennom på skaren. Både bikkjene og vi var skjønt enige om at nyttårsaftener skal feires på fjellet – det eneste fyrverkeriet vi så (og så vidt hørte) var noe fellesoppskyting fra Torpa-kanten mange kilometer avgårde. Selv kostet vi på oss BÅDE hvite og fargede stjerneskudd da klokka slo midnatt. Malamuten og kjæresten har aldri vært så rolige en nyttårsaften tidligere.

På knallhardt føre og med en 15 kilo lettere pulk gikk hjemreisen nyttårsdagen som en lek. Og dersom en lykkelig hund er en sliten hund, så hadde både Malamuten og kjæresten det godt over middels bra, for de gikk ned for telling lenge før Dagsrevyen begge to.