Konkurranseinstinkt
Forrige helg lærte jeg to ting: Malamuten har bare sånn passe med konkurranseinstinkt, mens Madammen har så det rekker for hele husholdningen.
Søndag pakket vi bilen og dro til Gåsbu hundekjørerarena utenfor Hamar for å ta Malamutetest 1 – ti kilometer på fem kvarter med lastet pulk. God trening for Malamuten, og en trivelig skitur for oss. På papiret. «Vi tar det som en tur», sa jeg. Madammen var enig.
Herfra skulle det bare gå
nedover. Humøret, altså.
Ikke terrenget.
Jeg burde ant ugler i mosen da jeg fikk streng beskjed fra Madammen om at jeg under ingen omstendighet måtte gå foran, ved siden av eller hjelpe henne med bikkja eller pulken, for da kunne hun bli disket. Herfra skulle det bare gå nedover. Humøret, altså. Ikke terrenget.
Det er ikke uten grunn at Madammen kaller seg og Malamuten «Team Slow» når de er på tur. Det er ikke det at det alltid går så sakte – men det går aldri veldig fort heller. Dette skulle vise seg å bli en aldri så liten utfordring fra start. For å klare kravet, måtte vi holde en snittfart på åtte kilometer i timen – altså sju og et halvt minutt på kilometeren. Etter den første kilometeren lå vi to minutter bak skjema. Etter den andre kilometeren hadde differansen økt til tre minutter.
Madammen raste innvendig,
og bare vi ble alene i skauen,
regnet jeg med at hun ville få
et utvendig raserianfall også.
Madammen begynte å bli stresset, og det syntes. Hadde vi hatt TV-overføring av skituren, ville kommentatorene karakterisert skøytinga hennes som «litt kantete og trang i skjæret». Det ble ikke bedre av at vi ble tatt igjen og passert av en annen ekvipasje. Det passet Malamuten helt perfekt, siden han ikke liker å gå fremst. Han vil helst trave komfortabelt midt i flokken. Siden den andre malamuten også var glad i å gå i flokk, betydde det at tidstesten nå hadde blitt en kosetur med pulk. Ifølge bikkjene. Madammen var dypt uenig.
Hvis den ene bikkja stoppet, gjorde den andre ett av to: Stoppet selv, eller passerte – for så å slakke av på tempoet. Tiden gikk, men det gjorde ikke malamutene. Jeg kunne se at Madammen raste innvendig, og bare vi ble alene i skauen, regnet jeg med at hun ville få et utvendig raserianfall også. Jeg tok en sjefsavgjørelse, og bestemte meg for å ikke nevne med ett ord for henne hvor håpløst langt bak skjema vi var.
Jeg skjønte at her var det best å
holde kjeft, og Malamuten skjønte
at her var det best å sette fart som
om det var kjøttkaker til middag.
Etter hvert ble det litt avstand mellom oss og den andre ekvipasjen, og Malamuten hadde funnet et godt tempo. Faktisk hadde han begynt å spise seg litt innpå skjemaet til 1.15. Så, akkurat da vi mistet ekvipasjen foran oss av syne, kom vi til et veikryss. I løpet av de tre minuttene vi brukte på å diskutere veivalg, forgjeves forsøke å laste kart på mobilen og skjønne at det bare var å følge skøytesporene fra skiløperen foran oss, hadde Madammen sin første meltdown. Det var ikke vakkert. Jeg skjønte at her var det best å holde kjeft, og Malamuten skjønte at her var det best å sette fart som om det var kjøttkaker til middag.
De neste par kilometerne var framdriften upåklagelig, og da jeg var på nippet til å fortelle Madammen at vi faktisk kunne klare kravet, detonerte hun sin andre emosjonelle sprengladning for dagen. Hun har trent Malamuten til å holde til høyre når vi går på ski, og han fulgte samvittighetsfullt samme prosedyre med pulk. Det medførte at Madammen som gikk bak i litt for kort line, ble presset ut i løssnøen med den ene skia. Etter et par tryn i snøen, ble jeg vitne til et direkte imponerende følelsesutbrudd rettet mot Malamuten, pulken, skiløypa, verden og livet i sin alminnelighet.
Da jeg var på nippet til å fortelle
Madammen at vi faktisk kunne klare
kravet, detonerte hun sin andre
emosjonelle sprengladning for dagen.
Jeg påpekte så diplomatisk jeg kunne at dersom hun aller nådigst kunne slutte å velte pulken over ende i drittsinne, og i stedet starte opp Malamuten, så kunne vi faktisk klare tidskravet. En av de mange tingene jeg elsker med Madammen, er at hun skjønner det selv når hun er midlertidig utilregnelig, så hun brukte under ti sekunder på å ta seg sammen, unnskylde seg til meg og Malamuten, og iverksette en langspurt som ville gjort Marit Bjørgen småsvett.
Grunnen til at jeg tør å fortelle denne historien, er at det endte bra. Malamuten travet som en helt de siste kilometerne, vi klarte kravet med et par minutters margin. Hadde vi fortsatt, ville han gått den neste mila raskere enn den første, og den tredje enda raskere enn det igjen. Madammen kunne fornøyd dokumentere at vesleprinsen er en dugandes trekkhund, og jeg kunne lettet konstatere at kjæresten min hadde blitt tilregnelig igjen.
Heldigvis bærer ikke Malamuten nag, men Madammens dårlige samvittighet beveget henne til å spandere på ham rikelige mengder hjemmelaget kjøttkake da vi kom hjem. Som vanlig, var det altså han som kom best ut av det.
