Hovmesterhørsel

Jeg er fullstendig overbevist om at Malamuten har lært seg å telle. Fra posten sin, enten det er under kjøkkenbordet, på stua eller i gangen, reiser han seg og iler til bordet når han hører det siste bestikket treffe tallerkenen – enten vi er én, to, tre eller fire til bords. Ikke før, og ikke etter. Hvordan han får det til, er meg et mysterium.

Hadde ikke han hatt visse andre utfordringer når det gjelder bordetikette, ville han vært en selvskreven hovmester på en hvilken som helst Michelin-restaurant. Forskjellen er nemlig at mens den tobeinte hovmesteren høflig forhører seg: ”Hvordan var forretten, min herre?” ”Skal jeg hente dessertmenyen?”, så stikker den firbeinte opp en vibrerende nese og to blanke øyne over bordkanten: ”Øy, ska´rru ha den siste betan der, eller, kompis?”

Øy, ska´rru ha den siste
betan der, eller, kompis?

I det hele tatt har han utviklet kunsten å tigge ved bordet uten egentlig å tigge til perfeksjon. Glansnummeret hans er å nonchalant sluntre bort til bordenden og nesten passere meg, før han drar en finte som ville fått Lionel Messi til å tusle gråtende hjem for å trene, og rygger i en glidende bevegelse i en 90-graderssving slik at han parkerer rett under armhulen min. Med ryggen til bordet.

Glansnummeret hans er å nonchalant sluntre bort til
bordenden og nesten passere meg, før han drar en finte som
ville fått Lionel Messi til å tusle gråtende hjem for å trene.

Madammen, som kjører litt strammere tøyler i hundeoppdragelsen enn meg, må da gripe inn og oppdra meg litt. For jeg går rett i fella hver bidige gang, og begynner åndsfraværende å klø ham på brystet. Det er signalet til at han skal opprette blikkontakt. Med tallerkenen min. Så får jeg påpakning av madammen fordi jeg ikke luktet lunta denne gangen heller, og deretter får Malamuten påpakning av meg fordi han lar sin indre ulv overstyre – de riktignok noe mangelfulle – bordmanerene sine.

Selv om han har finslipte sanser, mistenker jeg at den lille nøtta til Malamuten ikke har kapasitet til å operere for full maskin med mer enn én sans om gangen. Når hovmesterhørselen er tilkoblet, går nemlig lukteorganet kun for styringsfart, og knapt nok det. Så der nesa ville avslørt at vi sitter og mesker oss med en vegetargryte, klarer ikke ørene å skille den fra en hjortesteik.

Det er da Madammens
ondskapsfulle natur
slår ut i full blomst.

Det er da Madammens ondskapsfulle natur slår ut i full blomst, og hun skraper sammen maten som er igjen på asjetten, hvorpå hun tilbyr ham grønnsakrestene med den største hjertelighet.

Det er ved slike anledninger jeg er glad for at blikk ikke kan drepe. I så fall ville Malamuten i hvert fall påført oss begge to et par saftige blåveiser.