Hjemme alene-fest

Madammen har vært på reise hele denne uka. Det betyr at Malamuten og jeg har vært hjemme alene. Det medfører noen endringer i hverdagen. For det første blir det mindre pelsstell – noe som både jeg og Malamuten ser på som en fordel, men en strategi som kommer til å bite oss begge i rumpa når Madammen er vel hjemme og får hentet fram børsten igjen.

Den største endringen, og garantert den som drar med seg flest følgefeil, er at han er hjemme alene mer enn vanlig, spesielt siden jeg jobber mye seint denne uka. Det betyr blant annet at min dårlige samvittighet driver meg til å gi ham litt mer kos enn vanlig både før jeg drar og når jeg kommer tilbake, og at leverposteiandelen i tørrfôret hans er noe høyere enn det ellers ville ha vært.

Som det nautet jeg er,
labber jeg rett bort og tar ut
leverposteien. Hver bidige gang.

Selv om det meste som foregår i hodet på Malamuten er drevet av instinkt, så har han forbløffende stor sosial intelligens. Han VET at jeg går og kjenner litt på følelsen av å ikke strekke til denne uka, så derfor er han ekstra flink til å tilfeldigvis sitte ved kjøkkenbenken og se søt ut under måltidene. At leverposteiprosenten i kostholdet er økende er for øvrig hans påfunn, ikke mitt. Han har lagt seg til en ny rutine: når jeg går og henter mat i skåla hans, tar han oppstilling ved kjøleskapet. Og som det nautet jeg er, labber jeg rett bort og tar ut leverposteien. Hver bidige gang.

Han kjører det samme opplegget når det gjelder oppmerksomhet. Han er i verdensklasse når det gjelder å plassere seg sånn-i-forbifarten-perfekt-for-å-bli-klødd-litt-på. Malamuten er både for lat og for lur til å være alt for ”in-your-face” masete. Han går heller for ”diskret, men standhaftig”. Han kommer aldri til å tilgi meg for å si dette, men når det gjelder kos har mer til felles med ei katte enn de fleste hunder jeg har møtt: Det skal foregå på HANS premisser. Aller helst skal jeg sitte halvveis oppreist i sofaen med strake armer for å nå bort til ham, men en hvilken som helst ukomfortabel stilling er egentlig greit.

Det er som å ommøblere en
lekk og ustemt sekkepipe med
et trillebårlass med stein i belgen.

Det verste er likevel om natta. Siden det er en ledig plass i dobbeltsenga denne uka, slipper han å tigge for å få komme oppi. Og som på de fleste andre områder i livet, så tar han stor plass. Vi sover ikke akkurat i skje – når jeg kommer og legger meg, kan du ta gift på at han ligger på tvers, med rumpa på hodeputa mi. Og snorker. Jeg vekker ham når jeg kommer inn på soverommet, men han simulerer alltid at han er i drømmeland. Hvis du ikke har prøvd det selv, så tro meg på mitt ord: Det er få ting her i verden som er tyngre enn en motvillig malamut. Den eneste måten å få tilbake soveplassen min på, er å skyve/rulle/vri ham bort fra meg. Det er som å ommøblere en lekk og ustemt sekkepipe med et trillebårlass med stein i belgen. Ulåten han slipper ut av seg da, hjelper ikke på nattesøvnen, akkurat. Hvem har egentlig lyst til å sove ansikt til rumpe med en skapning som har fem centimeter lange hjørnetenner og snorking som ville gitt Stephen King mareritt?

Det er få ting her i verden som er
tyngre enn en motvillig malamut.

Jeg gleder meg til Madammen kommer hjem og kan innta sin rettmessige plass i heimen.